I alle de ni årene kona Turid Sætrenes Olsen (36) har vært en del av Haydom-familien Olsen, har spørsmålene om overtakelse haglet. I mange år var svaret et kontant nei. Fra begge.

- Da vi flyttet til Arusha for ett år i 2000, krevde jeg løfte om at vi skulle vende tilbake. Men jeg ble fanget av Afrika, jeg også, og ville gjerne tilbake. Det føltes riktig å flytte til Dar es Salaam i fjor. Et helt annerledes og på mange måter bedre liv, for hele familien. Året i Arusha gikk altfor fort, sier Turid.

Ingen av dem legger skjul på at avgjørelsen har vært vanskelig. Ikke minst fordi den også inkluderer tre små barn.

BEGGE har veid for og imot. Hun har nok hatt flest motforestillinger.

- Ja, jeg har vært bremsekloss i prosessen. Jeg har bedt om å få ro til ettertanke og lyst til å dra.

- Det har du fått?

- Ja. Vi flytter med hele oss. Skal etablere hus og hjem, bli en del av Haydom. Noe helt annerledes enn bare å være på besøk i korte og lengre perioder. Barna får norske venner, og de slipper internatskole. Bare i noen perioder drar de til den norske skolen i Nairobi, og da blir en av oss med, sier hun.

- Jeg har vært bremsekloss jeg også, men med et litt annet utgangspunkt. Det handlet om forholdet mellom familie og jobb, om egne kvalifikasjoner og far-sønn-problematikk. Min nøling tvang fram en prosess i bispedømmet, der de fant ut hva slags leder de vil ha. Og for meg var det en forutsetning at stillingen ble lyst ut, både i Norge og Afrika, sier Øystein.

VEIEN har vært lang og kronglete. Han ville ikke bli lege og startet ingeniørstudier i geologi, i USA. Det ble for kjedelig, og han tok fatt på petroleumsingeniør-studier i England, men hoppet av.

- Så tok jeg Bjørknes privatgymnas, kom inn på medisinstudiet og tok samtidig mellomfag i sosialøkonomi. Etter legestudiet tok jeg en mastergrad i helseøkonomi. Mine 270 vekttall er nok mer et uttrykk for virring enn kunnskap, flirer han.

På papiret, les cv-en, kan det se ut som om han er nesten like allsidig og mangfoldig som sin far. Han har skolegang fra Etiopia, Kenya og Norge, kurs i glassfiberproduksjon av båter, bilmekanikerkurs og ulike datakurs. Han har praksis som sykepleier ved Mandal sykehus, verftsarbeider på Westamarin og ambulansemann hos Falken. Blant mye annet har han også jobbet for Norsk Folkehjelp i Somalia, Rwanda og Oslo.

- Da jeg var ferdig lege, traff jeg Turid. Da begynte brikkene i livets puslespill å falle på plass.

De SITTER på den store glassverandaen i Neseveien i Mandal. Samlingsstedet for en familie som er mye på farten, verden over. Akkurat nå er alle seks barna og alle barnebarna hjemme hos Mama Kari. Bare et par svigerbarn mangler, men de dukker nok opp når Kilimanjaro er besteget - eller hva det nå var.

Turid og Øystein samler krefter og tråder. Gleder seg over følelsen av å være velkommen. På Haydom, der alle kjenner dem og de kjenner de fleste. Og i Mandal eller på Sørlandet, for den del.

- Det er godt å bli møtt med skulderklapp og klemmer, godord og oppmuntringer på byen i Mandal.

Mama Kari kommer forbi, snakker swahili i telefonen og norsk med Øystein. Dermed forsvant intervjuobjektet, det var noe budsjettgreier.

Hun gleder seg til å reise ut, hun også. Men velkomstfesten de planla, ville hun ikke ha noe av. Hun kaller seg spouse, det er engelsk. Det betyr ektefelle og innebærer at hun er vant til å stabbe to skritt bak.

- Nå er jeg alene og kan ikke lenger gå bak pappa. Men så fikk jeg ordnet det slik at Turid og Øystein kommer innom Haydom på veien til Dar es Salaam. Og når jeg kan gå bak dem, blir det nok fest likevel, stråler Mama Kari.

Øystein jobber for Helseministeriet i hovedstaden og må bruke de tre oppsigelsesmånedene på sine langsiktige prosjekter.

- HELSEVESENET BRUKER årlig mer enn 20.000 kroner på hver nordmann. I Tanzania er det tilsvarende tallet en 50-lapp. Da sier det seg selv at det blir viktig å prioritere og å få inn verdier - i stedet for penger og kortsiktig lønnsomhet - som målestokk. Jeg håper å få beholde en fot innenfor, det kan bli nyttig for både Haydom og Helseministeriet.

Turid gruer seg til å reise fra foreldre, fire søsken og annen familie, men trøster seg med at de kommer på besøk. Også hennes slekt har røtter i Haydoms røde jord; en onkel og to tanter har arbeidet ved sykehuset. Og så gleder hun seg til å få språket innabords.

- Å kunne swahili skikkelig er en forutsetning for å bli en del av miljøet.

Hun er UTDANNET dataingeniør og får en selvstendig jobb som informasjons- og kommunikasjonsrådgiver. Hun går inn i det eksisterende teamet, og understreker at hun ikke blir sjef.

Det blir derimot Øystein, og han både gleder og gruer seg.

- Far vil være til stede i alt jeg skal drive med, jeg ser på det med en blanding av stolthet og vemod. Far var nysgjerrig og spørrelysten, det er egenskaper jeg håper å ha arvet. De han spurte er fortsatt til stede, på Haydom, i Mandal og Kristiansand, i USA, England og Tanzania. Uten dette nettverket hadde vi aldri våget å påta oss denne oppgaven. Det finnes alltid noen å ringe eller maile når det kniper, så blir det min hovedoppgave å lage en målsetting eller visjon for å ta vare på de kvaliteter Haydom tilbyr enkeltmennesker. Ikke en god kvalitet slik ekspertene vil, men en kvalitet som enkeltmenneskene på Haydom trenger.

Han SNAKKER seg varm nå. Om prosesser og referansesykehus. Om fortsatt avhengighet av Haydoms Venner og god gammeldags misjonsiver på hjemmebane - i minst førti år til. Han taler varmt for sykehuset som er mye mer enn bare et sykehus. Haydom er en viktig del av et lokalsamfunn. Det skaper helse, men også trygghet for menneskene og vilkår for samfunnsvekst.

Valget som Turid og Øystein har tatt er ikke for livet. Foreløpig har de forpliktet seg for fem år. Barnas skolegang og rådene fra oven er faktorer som vil påvirke videre veivalg.

- Jeg er ikke misjonær, bare misjonoksånær. Vi ber ikke til Gud om et kall, men om ledelse, kjærlighet, kunnskap og visdom. Foreløpig er det bare verdens mest spennende jobb hvor jeg kan utfolde meg. Tenk for et privilegium, å være lege og samtidig konsolidere kvaliteten, ta vare på ansatte og på toppen være en pådriver i nasjonal og internasjonal helsepolitikk, sier Øystein.

De to vet altså ikke hva fremtiden bringer, men dersom de skulle vende hjem igjen vil de aller helst til Mandal. Jobb i administrasjon eller klinikk på Sørlandet sykehus virker forlokkende, ikke minst fordi de ansatte der har både forståelse av og kunnskap om Haydoms verdier.

Verdier går som en rød tråd gjennom vår samtale. Øystein tror verdimessig forankring er en viktig forutsetning for suksess. Haydom er en ung institusjon med første generasjons innfødte ledere, de har kommet nesten direkte fra gjetergjerning ute på markene.

- Nå holder vi på med å kurse seksti mellomledere, for å få felles verdisyn og for at jeg skal få en bredere flate å delegere myndighet til, sier Øystein.

Og røper nok at han ikke er helt lik sin far - som hadde mer enn en finger med i det meste. Fra bilverkstedet til operasjonsstua.

MANGE DETALJER gjenstår. Også utbetaling av lønn - i den grad det kan kalles en detalj for en ung familie der både mor og far har både studielån og annen gjeld.

På Haydom har de ikke betalt direktørlønn siden 1992, da Doktor Olsen fikk norsk pensjon. Men junior og kona tror det skal ordne seg, det også.

Før de tar fatt, skal de feriere et par uker. Utreisen ble utsatt for at de skal få med seg det store Haydom-stevnet på Kvarstein søndag 14. august.

- Da samles mange hundre venner av Haydom. En dokumentasjon av nettverket som vi vet om og er så avhengige av. Det er viktig bagasje å ta med på flyttelasset, sier Turid og Øystein.